Husk de små...

Da er vintern her igjen, med mindre sjanser for våre små fjærkledde venner til å finne mat på egen hånd.

Denne uka har jeg hengt opp flere frøholdere og meiseboller, samt åpnet en stor sekk med solsikkefrø og en med blandingsfrø. Altså: Restaurant for sangfugler, meiser, ringduer, grådige skjærer (ja til og med kråker har jeg hatt på besøk) er herved åpnet for vintersesongen 2016/-17.

Så kan man spørre seg selv da: Hvorfor gjør man dette i all salgs vær, går gjennom dyp snø, på glattisen etc. for å mate fuglene? Jo , fordi de takker deg ved å holde haven fri for utrolig mange irriterende insekter/ skadedyr i den varme sesongen. De hjelper også til med å så solsikker da, som jeg gladelig lar komme opp nesten over alt. Det hender jeg flytter noen, sånn litt for å holde noenlunde system i de ulike blomsterbedene.

  En annen ting jeg synes er inspirerende er sangen og godpraten som man kan høre når de spiser, så sant det ikke er en dialog mellom gråspurv og blåmeiser da. Hvorfor må de diskutere så høylytt hver gang frøbeholderen er fyllt opp? Hver gang ender det med at blåmeisen lar spurvene spise seg mette først. Like dumt. Nei takke meg til Eilif due med frue som kurrer mildt om sommeren litt sånn omkapp med svarttrosten, og nå om vinteren er det for det meste skjæra som skvatrer. Koselig det og. Neste gang, skal jeg fortelle om hakkespetten som holder til i en lyktestolpe i nærheten. Han er sannsynligvis en flaggspett og litt av en kar.

Ha en varm kveld i vintermørket.

1. des, 2016

Advent, julestress og forventninger

Nå har jeg akkurat fått igjen varmen etter å ha vært med på julegrantenning, drukket gløgg og snakket med mine nærmeste naboer. En hyggelig tradisjon som forener og gjør godt i sjel og sinn. Det er så fint å kunne slå helt ned på farten og "flate" ut litt tenker jeg, når jeg opplever at mange andre stresser livet av seg i de siste ukene før jul. En nabo og jeg sa nesten i kor: Jul blir det likevel. Er det lov å si at man ikke er stresset i det hele tatt, men tenker at samvær og kos er viktigst i en verden full av krig, sult, sykdom?
Selv tar jeg det ganske piano. I dag har jeg endelig pyntet til advent med lilla duk, lilla lys og litt småtteri. I helgen har jeg tenkt å bake de få sortene som jeg vet blir spist , nemlig Mor Monsen, kokosmakroner og krumkaker.
Fuglene må jo også få sitt og da blir det julenek med rød sløyfe. Litt ekstra godsaker i form av spekk og kokosnøtt. Kan det bli bedre å være fugl?
Apropos fugl: Jeg skulle jo fortelle litt om den berømte flaggspetten, med sitt tilhold i en lyktestolpe ganske så nært inntil vår hage.
De som kan fotografering har vel sikkert noen erfaringer med å knipse denne karen, se bilde under( som jeg dessverre ikke har tatt selv) Nåvel. "Vår" flaggspett har holdt til i den samme lyktestolpen i snart syv år og har mye rart for seg. Hans verste fiende er ekornet Per, som sikkert rapper både eggene til han og fruen, samt maten hans ved anledning. Det er jo reine Le Mans i tretopper og langs ledninger mellom stolper når de to krangler og full decibel med høyfrekvente pipetoner og hakking/smatting om hverandre. Ikke vet jeg hvem som går seirende ut.
Den mest spesielle opplevelsen jeg har hatt med denne fuglen , var en gang han kom flygende og satte seg på vinduskarmen utenfor vår stue. Han titter inn , som for å sjekke om hans fiende(min samboer er hjemme)men siden nevnte person i øyeblikket stod i et annet rom, virket det som hakkespetten tenkte: OK han er ikke hjemme, da hakker jeg. Den dagen var han centimeter fra å miste halefjær pga. sprettert. Det hører med til historien at samme fugl, eller en slektning har ødelagt mye på huset ved en tidligere anledning.
I sommer har det blitt født to nye hakkespettbarn, så nå får vi se da hvor de bosetter seg. Fortsettelse følger, sier nå jeg.

Ha en trivelig adventskveld, senk skuldrene og pust med maven.

Flaggspett